Det Norske Akademis Ordbok

anførelse

anførelse 
substantiv
BØYNINGen; anførelsen, anførelser
ETYMOLOGI
jf. dansk anførelse; verbalsubstantiv til anføre, avledet med suffikset -else; se også anførsel
BETYDNING OG BRUK
1 
foreldet
 det å anføre
; anførsel
; ledelse
SITAT
  • et kompani norske soldater under anførelse av kaptein Coucheron
     (Verdens Gang 06.06.1947/5)
2 
foreldet
 dirigering (av orkester)
SITAT
3 
litterært
 det å gjøre gjeldende, anføre (argumenter e.l.)
; bemerkning
; (uttrykt) mening
SITATER
  • anførelsen af en større mengde ydre kjendsgjerninger
     (Morgenbladet 12.01.1859/2)
  • begge parters anførelser skal høres før dommeren fatter sin beslutning
     (VG 28.05.1993/13)
3.1 
det å oppføre, angi (skriftlig)
SITAT
  • med anførelse af … examens- og fødselsaar
     (Morgenbladet 02.04.1855/4)