Det Norske Akademis Ordbok

anførsel

anførsel 
substantiv
BØYNINGen; anførselen, anførsler
UTTALE[a`nførs(ə)l]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
jf. dansk anførsel; verbalsubstantiv til anføre
BETYDNING OG BRUK
1 
det å anføre eller bli anført
; ledelse
; kommando
SITAT
  • det [ble] sendt en troppestyrke mot byen under anførsel av hertugen av Urbino
     (Asta Graah Bolander Renæssancens Florens 179 1927)
2 
musikk, foreldet
 dirigering
SITATER
  • [en kirkekonsert] udført af sangakademiet … under Rietz’s anførsel
     (Halfdan Kjerulfs dagbøker for årene 1833, 1840, 1850, 1851 297)
  • Nevita har overgivet anførselen til Jovian
     (Henrik Ibsen Kejser og Galilæer 500 1873)
  • under anførsel av sine respektive lærere kom 25 skolebarn fra Gøteborg og 17 fra Mellerud
     (Aftenposten 12.06.1923)
  • en sveit av nasjonale klassiske [fartøyer] under anførsel av vikingskip-kopien «Havørn»
     (Aftenposten 17.06.1989/16/2)
3 
det å anføre
; det å komme frem med
; det å nevne(s), sitere(s)
EKSEMPEL
  • med anførsel av beløp
SITATER
  • [gamlefogden] dokumenterer sine anførsler med Aftenpost og Morgenblad
     (Finnmarken 23.11.1910/1)
  • huset ble gjennomgått i detalj, med anførsel av areal, antall ovner, vinduer, glasstype, skorsteinens beskaffenhet
     (Grimstad Adressetidende 26.04.2003)
4 
noe som anføres, noteres
; bemerkning
; notat
SITAT
  • tilsynet har flere kritiske anførsler etter inspeksjonen
     (Aftenposten 18.12.2014/16)