Det Norske Akademis Ordbok

anfaren

anfaren 
substantiv
UTTALE[a´nfar(ə)n]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra tysk Anfahren, verbalsubstantiv til anfahren; se anfare
BETYDNING OG BRUK
arkaiserende
 det å anfare
SITAT
  • Lorentz Mortensen så seg sjøl under denne støyende anfaren som medskikket garantiseddel
     (Johan Falkberget Kjærlighets veier 96 1959)