anfare verb BØYNINGanfarte, anfart, anfaring preteritum anfarte perfektum partisipp anfart verbalsubstantiv anfaring UTTALE[a´nfarə] ETYMOLOGI etter tysk anfahren, grunnbetydning 'sette i gang, starte', sammensatt av an og fahren 'kjøre, fare; reise, ferdes, dra, gå' BETYDNING OG BRUK bergverk, om gruvearbeider gå, begi seg til gruven
