Det Norske Akademis Ordbok

anbryte

anbryte 
verb
MODERAT BOKMÅLanbryting, anbrytning
verbalsubstantiv
anbryting, anbrytning
FULL BOKMÅLSNORM
ETYMOLOGI
etter tysk anbrechen; jf. anbrekke
BETYDNING OG BRUK
særlig fagspråk, mest i perfektum partisipp
 bryte hull på (innpakning, omslag e.l.)
SITATER
  • av 90 à 100 sekker pakkepost som tirsdag kom til Oslo, var en hel del anbrutt
     (Oslo Aftenavis 1928/58/1/5–6)
  • oppløsningen må brukes umiddelbart etter at ampullen er anbrutt
     (felleskatalogen.no 2008)