anagram - Det Norske Akademis ordbok

anagram

substantiv

MODERAT BOKMÅLet; anagrammet, anagrammer

genus

nøytrum

ubestemt artikkel

bestemt form entall

anagrammet

ubestemt form flertall

anagrammer

FULL BOKMÅLSNORM

UTTALE[anagra´m:]

ETYMOLOGI

via nylatin anagramma, fra gresk anagramma, sammensatt av ana- og gramma 'bokstav'

BETYDNING OG BRUK

ord (eller uttrykk) fremkommet ved ombytting av bokstavene i et annet ord (eller uttrykk)

| jf. palindrom, bokstavgåte, charade

SITATER

navneallegorier og anagrammer

(Henrik Wergeland Samlede Skrifter VI 55)
Pauvre Lélian [var et] anagram for [dikteren] Paul Verlaine

(Lorentz Eckhoff Paul Verlaine og symbolismen 93 1923)
på Ibsens tid i Skien drev man meget med bokstavgåder, rebuser og anagrammer

(Arne Duve Henrik Ibsens hemmeligheter? 37 1977)
det tok sin tid før vi knekket de to første anagrammene

(Elisabeth Botterli et al. Madonna-gåten LBK 2005)