allokusjon
substantiv
BØYNINGen; allokusjonen, allokusjoner 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
allokusjonen
ubestemt form flertall
allokusjoner
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[alokuʃo:´n]
ETYMOLOGI
fra latin allocutio (genitiv allocutionis) 'krav,
protest, påtale, innvending', grunnbetydning 'tiltale, især om trøstende ord', verbalsubstantiv
til alloqui 'tale til', sammensatt av ad og loqui 'tale, snakke'
BETYDNING OG BRUK
kirkevesen
tale av paven i hemmelig kardinalkonsistorium om et kirkelig
eller politisk prinsipp når pavestolen er i konflikt med en verdslig
makt, senere offentliggjort som uttrykk for pavestolens offisielle
standpunkt