allokusjon
substantiv
BØYNINGen; allokusjonen, allokusjoner 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
allokusjonen
ubestemt form flertall
allokusjoner
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[alokuʃo:´n]
ETYMOLOGI
fra middelalderlatin allocutio (genitiv allocutionis) 'krav,
protest, påtale, innvending', av latin 'det å snakke til noen; trøstende ord', verbalsubstantiv til alloqui 'tale til', sammensatt av ad og loqui 'tale, snakke'
BETYDNING OG BRUK
1
litterært
høytidelig (formanings)tale
SITAT
-
jeg erindrer endnu tydeligt, da han [dvs. rektor] ved begyndelsen af et nyt skoleaar traadte ind i vor … klasse og holdt en kort allocution til os
2
kirkevesen
offisiell meddelelse, proklamasjon av paven (først til kardinalkollegiet og siden offentliggjort) som
gjelder et viktig kirkelig eller politisk prinsipp
SITAT
-
allerede i aaret 1894 sa Leo XIII en allokution til kardinalerne, at de store hære og den stadige forøkelse av krigsredskaper umulig kunne garantere freden(St. Olav 1918/nr. 16/1)