Det Norske Akademis Ordbok

affinitet

affinitet 
substantiv
BØYNINGen; affiniteten, affiniteter
UTTALE[afinite:´t]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra latin affinitas (genitiv affinitatis) 'naboskap, slektskap; nær forbindelse', avledet av affinis 'tilgrensende', sammensatt av a-, se ad, og en avledning av fin 'ende, grense'; jf. suffikset -itet
BETYDNING OG BRUK
1 
tilnærmelseskraft
; tilnærmelsestendens
; nært forhold (til)
; samstemthet (med)
SITATER
  • [Ole Bull hadde] i høieste grad affinitet til alle sin tids idéer
     (Jonas Lie Samlede Digterverker VII 192)
  • [Jacques] Lacan, som Barthes hadde stor affinitet til
     (Karin Gundersen Roland Barthes 57–58 1989)
  • affiniteten [Undset hadde] til middelalderens litteratur
     (Liv Bliksrud Sigrid Undset 116 1997)
2 
kjemi
 kjemisk reaktivitet
; evne til å forbinde seg med et annet stoff
EKSEMPEL
  • en syre og en base har stor affinitet til hverandre