øyværing substantiv BØYNINGen; øyværingen, øyværinger genus maskulinum ubestemt artikkel en bestemt form entall øyværingen ubestemt form flertall øyværinger UTTALE[øi´væriŋ] ETYMOLOGI sammensatt av øy og en avledning av -vær med suffikset -ing BETYDNING OG BRUK person som er bosatt på en øy ; øybo ; øyboer SITAT så vi får berre klem på, – han hostet opp slim, – syn landkrabban korleis øyværingan hanskast med ein færing! (Anders Saus Brødrene på Hundholmen 142 1977)
