øye verb BØYNINGøyet, øyet, øying preteritum øyet perfektum partisipp øyet verbalsubstantiv øying UTTALE[øi`ə] ETYMOLOGI avledet av interjeksjonen øy; jf. oie BETYDNING OG BRUK refleksivt øye seg dialektalt jamre seg ; klage SITAT her var nok alvorligere skavanker at øie sig over end tandværk! (Hans E. Kinck Præsten 278 1905)
