Det Norske Akademis Ordbok

østlending

østlending 
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; østlendingen, østlendinger
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
østlendingen
ubestemt form flertall
østlendinger
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[ø`stleniŋ]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
avledet med (omlyd og) suffikset -ing av navnet på den norske landsdelen Østlandet; i denne betydningen avledet (med omlyd) av østland med suffikset -ing
BETYDNING OG BRUK
1 
person fra Østlandet
SITATER
  • for østlændingerne var dette ikke nogen let opgave
     (Henrik Ibsen Efterladte Skrifter I 264)
     | å benytte dansk uttale på Christiania Theater
  • [hjelpe] vestlændinger og østlændinger, fiskere og fløtere, til at føle sig som et folk, der igjen tilhører menneskeheden
     (Nils Kjær Samlede Skrifter IV 64)
  • jf. novelletittelen
     
    Østlændingen fra Græmstad
     (Vilhelm Krag 1912)
  • den tid du var østlænding
     (Hans E. Kinck Ungt folk 245 1924)
     | bodde på Østlandet
  • han ror med lange seige tak enda han er østlending
     (Terje Stigen Ved foten av kunnskapens tre LBK 1986)
  • de fisket i solskinn midt på natten; for en østlending virket det surrealistisk
     (Tove Nilsen Kvinner om natten LBK 2001)
2 
sjelden, om tyske forhold 1949–90
 innbygger av Øst-Tyskland (DDR)
SITAT
  • østlendingene stemmer på en illusjon
     (Arbeiderbladet 1990/278/14/2–5)