Det Norske Akademis Ordbok

ørtug

ørtug 
substantiv
BØYNINGen; ørtugen, ørtuger
UTTALE[ø`rtug]Uttale-veiledning
VARIANTertog
ETYMOLOGI
etter norrønt ertug, ørtog; trolig beslektet med erts
BETYDNING OG BRUK
arkaiserende, om (nordiske) middelalderforhold
 myntenhet som tilsvarer 1/3 øre (10 penninger)
1.1 
arkaiserende, om (nordiske) middelalderforhold
 mynt til en verdi av 1/3 øre
SITATER
  • de skulde føre pikerne til Nonneseter, hvis Kristin vilde betale dem en ørtug
     (Sigrid Undset Kransen 138 1920)
  • han hadde ikke mere til middel end en fem eller seks ørtuger i pendinger
     (Sigrid Undset Olav Audunssøn i Hestviken I 169 1925)
  • et nyt vektsystem, der hvilte paa marken, som var delt i seks ører, og øren igjen i 3 ertoger
     (A-magasinet 07.04.1927/7)
     | fra artikkelen «Om mynter»
arkaiserende, om (nordiske) middelalderforhold
 vektenhet som tilsvarer 1/3 øre (1/24 mark)