Det Norske Akademis Ordbok

åke

åke 
verb
BØYNINGåkte, åkt, åking
UTTALE[å:`kə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
jf. svensk åka; samme ord som ake
BETYDNING OG BRUK
mest muntlig
 ake
; gli
1.1 
refleksivt
 
åke seg
 bevege seg langsomt (i en bestemt retning)
SITAT
især med ut, inn, muntlig
 dra direkte uten opphold, nøling e.l.
SITATER
  • det var ikke annet å gjøre for oss enn å åke inn [i fengselet]
     (Tidens Tegn. Lørdagsavisen 1939/24/3/3)
  • vi tar en av dem bila neri svingen, også åker vi ut og helser på’n
     (Jens Bjørneboe Den onde hyrde 207 1960)
  • han åkte inn et halvt år for grov vold
     (Drammens Tidende 17.08.2017/39)
dialektalt
 mase
; streve
SITATER
  • hun åket som verst
     (Magnhild Haalke Åkfestet 105 1936)
  • det er så mye å åke med på en gård
     (Magnhild Haalke Åkfestet 194 1936)