Det Norske Akademis Ordbok

dilettant

dilettant 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; dilettanten, dilettanter
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
dilettanten
ubestemt form flertall
dilettanter
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[dileta´nt]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra italiensk dilettante, presens partisipp av dilettare 'glede (seg), nyte'
BETYDNING OG BRUK
1 
foreldet
 person som dyrker noe (f.eks. kunst eller vitenskap) for fornøyelsens skyld
 | jf. amatør
SITATER
  • [teaterdirektøren] samlet en bande dilettanter med den rett flinke Tilla Brun til primadonna
     (Rudolf Muus Dikterliv i gamle Kristiania 30 1932)
  • skjønt Gud og verden regnet [sangfuglen] til skogens dilettanter, gav den sangene da capo
     (Herman Wildenvey Samlede Dikt II (1936−37) 156)
  • en virksom patriot og dilettant i mange vitenskaper
     (Wilhelm Munthe Litterære falsknerier 135 1942)
2 
nedsettende
 person som opptrer som fagperson på et område (især i kunst, vitenskap) uten grundig kjennskap, fagkunnskap til det
; fusker (i et fag)
 | jf. amatør, halvstudert røver
SITATER
  • jeg innså plutselig i hvor stor grad jeg var en dilettant, en amatør
     (Harald Skjønsberg I det mørke lyset LBK 1987)
  • karikaturen er dilettantenes gjemmested, det er der de middelmådige [tegnerne] søker tilflukt
     (Tove Nilsen Etter Kairo LBK 2000)
  • komiske og latterlige dilettanter som ikke gjorde stort annet enn å skape seg
     (Peter Serck Natten LBK 2010)
     | om skuespillere
  • en filosofisk dilettant
     (Aftenposten 19.09.2015/del 2/8)
  • vi [har] å gjøre med en dilettant. En kvakksalver
     (Oppland Arbeiderblad 26.10.2015/13)