ør
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; øren / øra, ører 
genus
maskulinum / femininum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
øren / øra
ubestemt form flertall
ører
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[ø:r]
ETYMOLOGI
av norrønt eyrr, beslektet med aurr; se aur; jf. stedsnavn som Sunndalsøra, Lærdalsøyri, jf. også dansk ør
BETYDNING OG BRUK
voll, avsetning, banke av sand eller grus (ofte ved elvemunning)
| jf. elveør
SITATER
-
alle mand skal samles nede på øren
-
nede paa en øre var den døde hest drevet iland
-
en mager ør stak ud i fjorden
-
de i nord faar stikke fingren i sin magre ør
-
han drev en landhandel ute paa øra
-
saa mange skibsmaster ute ved ørerne