zink substantiv BØYNINGen; zinken, zinker genus maskulinum ubestemt artikkel en bestemt form entall zinken ubestemt form flertall zinker UTTALE[siŋk] ETYMOLOGI fra tysk Zinke; jf. sinke BETYDNING OG BRUK musikk rett eller svakt bøyd treblåseinstrument med konisk boring, syv fingerhull og kjeleformet munnstykke, brukt fra middelalderen og frem til 1800-tallet ; sinke | jf. krumhorn
