Det Norske Akademis Ordbok

ydmykhet

ydmykhet 
substantiv
BØYNINGen; ydmykheten
ETYMOLOGI
avledet av ydmyk med suffikset -het; jf. norrønt auðmýkt
BETYDNING OG BRUK
1 
mest bibelspråk, religion
 det å være ydmyk
; det å ha små tanker om seg selv
SITATER
  • frykt for Herren oppdrar til visdom, ydmykhet kommer før ære
     (Ordsp 15,33)
  • ikke gjør noget av trettesyke eller lyst til tom ære, men i ydmykhet akter hverandre høiere enn eder selv
     (Fil 2,3 eldre oversettelse; 2011: vær ydmyke)
  • en saadan følelse giver ydmyghed
     (Bjørnstjerne Bjørnson Samlede digter-verker I 486)
  • i et øyeblikk av ydmykhet setter [herren] tjenerskapet til bords
     (Jon Michelet Brev fra de troende LBK 2008)
1.1 
ærbødighet overfor noe (stort, opphøyet, vanskelig) som man blir stilt overfor
EKSEMPEL
  • jeg går til den nye stillingen med ydmykhet
SITATER
  • Welhaven [fikk] høre at han var rationalist og manglet den rette ydmyghet
     (Francis Bull et al. Norsk litteraturhistorie III 404 1932)
  • når døden banker på pleier ydmykheten å komme for de fleste, gjør den ikke?
     (Britt Karin Larsen Som steinen skinner LBK 2011)
1.2 
saktmodighet
SITAT
  • Julian finder sig i alt med tilsyneladende ydmyghed
     (Henrik Ibsen Samlede verker VII 354)
2 
det å være ydmyk
; ærbødighet
; underdanighet
SITATER
  • o hør mig konge! o blot nogle ord i ydmyghed, som det min stand sig sømmer, skjønt jeg staar her som pavelig vikar
     (Bjørnstjerne Bjørnson Samlede digter-verker II 18)
  • Helen beundret. Og sloss mot ydmykheten som beundringen fikk frem i henne
     (Liv Køltzow Hvem har ditt ansikt? 189 1988)