vinca
substantiv
BØYNINGen; vincaen, vincaer 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
vincaen
ubestemt form flertall
vincaer
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[vi´ŋka]
ETYMOLOGI
fra latin vinca pervinca; navn på gravmyrt hos Plinius den eldre (23–79)