villeggiatur
substantiv
BØYNINGen; villeggiaturen, villeggiaturer 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
villeggiaturen
ubestemt form flertall
villeggiaturer
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[vilegiatu:´r]
ETYMOLOGI
via fransk villégiature, fra italiensk villeggiatura, til villeggiato, perfektum partisipp av villeggiare 'bo i villa på landet'
BETYDNING OG BRUK
mest om utenlandske forhold
ferieopphold på landet
SITATER
-
en behagelig og forfriskende villegiatur efter vinterens anstrængelser
-
[Ibsen hadde] bestemt seg for et villegiatur paa Molde