Det Norske Akademis Ordbok

vegetere

vegetere 
verb
BØYNINGvegeterte, vegetert, vegetering
UTTALE[vegəte:´rə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra latin vegetare 'opplive; gro'; jf. fransk végéter, tysk vegetieren
BETYDNING OG BRUK
overført
 leve bare som et fysiologisk vesen, uten åndelig aktivitet
; leve et uvirksomt liv (likesom en plante)
SITATER
  • sover I, da vaager lediggang, og vegeterer, æren og hver kraft i sjel og legem sover
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter IV 10)
  • [han ville] vegetere rolig videre indtil dagenes ende
     (Gabriel Finne To Damer 10 1891)
  • [jeg] blev blød paa hjernen og laa og vegeterede i en halv snes aar
     (Arne Garborg Trætte Mænd 272 1891)
  • [en] stille vegeterende herre
     (Gunnar Heiberg Pariserbreve 65 1900)
  • de enkelte rester af slægten fra 1814, som ved en glemsomhed af døden endnu vegeterede i vor by
     (Amalie Pettersen Pettersens 157 1911)
  • disse utallige folkeskarer, som myldrer op av de mægtige russiske sletter, vegeterer, æder, drikker sig fulde og dør sporløst ut
     (Sven Elvestad Professor Umbrosus 147 1922)
  • her er alt luner og tilfeldighet. Alt vegeterer
     (Øvre Richter Frich I sølvlandets natt (1937) 33)
  • han vilde ikke begynne noe nytt [liv], bare fra dag til dag, vegetere, drømme
     (Erling Winsnes Sagadagen gryr – 223 1934)
  • [det var noe] som lå innbakt i hele kvartalet her, som fikk meg til å vegetere, vegetere i en slags evig bortkastet tilstand, som ikke betød noe
     (Thure Erik Lund Leiegården 63 1994)
  • min sjel vegeterer i det største av mørkene
     (Tore Vaag Stallveien 15 2014)
  • [den gamle katten] vegeterte i sofaen mye av døgnet
     (Thomas Hylland Eriksen Syv meninger med livet 26 2022)