vegetere - Det Norske Akademis ordbok

vegetere

verb

MODERAT BOKMÅLvegeterte, vegetert, vegetering

preteritum

vegeterte

perfektum partisipp

vegetert

verbalsubstantiv

vegetering

FULL BOKMÅLSNORM

UTTALE[vegəte:´rə]

ETYMOLOGI

fra latin vegetare 'opplive; gro'; jf. fransk végéter, tysk vegetieren

BETYDNING OG BRUK

overført

leve bare som et fysiologisk vesen, uten åndelig aktivitet

; leve et uvirksomt liv (likesom en plante)

SITATER

sover I, da vaager lediggang, og vegeterer, æren og hver kraft i sjel og legem sover

(Henrik Wergeland Samlede Skrifter IV 10)
[han ville] vegetere rolig videre indtil dagenes ende

(Gabriel Finne To Damer 10 1891)
[jeg] blev blød paa hjernen og laa og vegeterede i en halv snes aar

(Arne Garborg Trætte Mænd 272 1891)
[en] stille vegeterende herre

(Gunnar Heiberg Pariserbreve 65 1900)
de enkelte rester af slægten fra 1814, som ved en glemsomhed af døden endnu vegeterede i vor by

(Amalie Pettersen Pettersens 157 1911)
disse utallige folkeskarer, som myldrer op av de mægtige russiske sletter, vegeterer, æder, drikker sig fulde og dør sporløst ut

(Sven Elvestad Professor Umbrosus 147 1922)
her er alt luner og tilfeldighet. Alt vegeterer

(Øvre Richter Frich I sølvlandets natt (1937) 33)
han vilde ikke begynne noe nytt [liv], bare fra dag til dag, vegetere, drømme

(Erling Winsnes Sagadagen gryr – 223 1934)
[det var noe] som lå innbakt i hele kvartalet her, som fikk meg til å vegetere, vegetere i en slags evig bortkastet tilstand, som ikke betød noe

(Thure Erik Lund Leiegården 63 1994)
min sjel vegeterer i det største av mørkene

(Tore Vaag Stallveien 15 2014)
[den gamle katten] vegeterte i sofaen mye av døgnet

(Thomas Hylland Eriksen Syv meninger med livet 26 2022)