Det Norske Akademis Ordbok

vaudeville

vaudeville 
substantiv
BØYNINGen; vaudevillen, vaudeviller
UTTALE[vådəvi`l:ə], [vådəvi´l:]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra fransk vaudeville, omdannet under påvirkning av ville 'by', av eldre vaudevire, muligens etter stedsnavnet Vau de Vire 'dalen ved Vire' (i Normandie), som var opprinnelsessted for en type satiriske sanger på 1400- og 1500-tallet, eller til vaudevirer (verb), sammensatt (tautologisk) av normannisk vauder 'snu, snurre, svinge' og fransk virer (substantivert verb) i betydningen 'refreng, omkved; den samme gamle visa'
BETYDNING OG BRUK
1 
litteraturvitenskap, om eldre forhold
 munter, ofte satirisk leilighetssang, vise (ofte med refreng)
2 
lett, lite syngespill
EKSEMPEL
  • J.L. Heibergs vaudeviller
SITATER
  • han skrevet har en vaudeville
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter VI 34)
  • [ariene] slæbe dette drame ned iblandt vaudevillerne og farcerne
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter II,1 82)
  • lystspillet, vaudevillens modsætning kan ikke benyttes fordi det lyriske moment her er dominerende
     (Henrik Ibsen Efterladte Skrifter I 231)
  • byens theaterkritici, der ere vante til to gange i ugen at se haupt- und statsaction i vaudeviller
     (Jonas Lie Den Fremsynte 32 1873)
  • de mer folkelige litterære uttrykk som kabareten, vaudevillen, føljetongene og journalistikken
     (Cecilie Høigård Gategallerier LBK 2002)