Det Norske Akademis Ordbok

vandal

vandal 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; vandalen, vandaler
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
vandalen
ubestemt form flertall
vandaler
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[vanda:´l]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra latin vandali, flertall av vandalus, av uviss opprinnelse; muligens sammenheng med eldre dansk vændel 'Vendsyssel', navn på landskap som vandalene skal stamme fra
BETYDNING OG BRUK
1 
person av en opprinnelig østgermansk folkestamme som under folkevandringene bl.a. plyndret Roma i 455, og fikk ry for ødeleggelser og grusomhet
SITATER
  • ragede vandaler og silkeklædte hunner
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter II,3 29)
  • i 406, siste natten i året, var vandalene gått over Rhinen
     (Fredrik Paasche Landet med de mørke skibene 2 1938)
  • Corsica [ble] i rekkefølge hjemsøkt av cimbrer, vandaler, tyrker og maurer
     (Alf B. Bryn Tinder og banditter 62 1943)
  • før Ceuta ble overtatt av muslimske kalifater, ble byen i tur og orden invadert av vandaler, bysantinere, vestgotere og berbere
     (Erika Fatland Sjøfareren 24 2024)
2 
person som hensynsløst ødelegger noe verdifullt (særlig kunstverk, åndsverk)
SITATER
  • saanne arbeidsfolk er nogle vandaler
     (Sfinx Vi og Voreses 185 1899)
  • vær vældige vandaler mot gold og gammel klang
     (Olaf Bull Digte og noveller 9 1916)
  • all forsiring og utsmykning var forlengst brutt ned og fjernet av souvenirjegere og andre vandaler
     (Knut Faldbakken Uår. Samlebind LBK)
  • vandaler ødela bommen for tredje gang
     (ht.no (Harstad Tidende) 10.10.2017)