Det Norske Akademis Ordbok

væter

væter 
substantiv
BØYNINGen; væteren, vætere
UTTALE[ve:`tər]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
avledet av væte med suffikset -er
BETYDNING OG BRUK
barn, person som væter seg (særlig om natten i sengen)
 | jf. buksevæter, sengevæter
SITATER
  • vætere blev prylet
     (Arbeiderbladet 1938/267/6/4)
  • overført
     
    skribenter er jo også vætere, folk som ikke kan holde blekket selv i våken tilstand
     (Jens Bjørneboe Brev i utvalg 41)