Det Norske Akademis Ordbok

uran

uran 
substantiv
BØYNINGet; uranet
UTTALE[ura:´n]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra nylatin uranium, avledet av planetnavnet Uranus; betegnelsen dannet av den tyske apoteker og kjemiker Martin Heinrich Klaproth (1743–1817) i 1789 (som hadde isolert det han trodde var rent uranmetall, men som var et oksid)
BETYDNING OG BRUK
kjemi
 sølvgrått, tungt og radioaktivt metallisk grunnstoff, brukt hovedsakelig som brensel i kjernereaktorer
 | kjemisk symbol U
SITATER
  • om vi spaltet et milligram uran 235 pr. sekund ville vi få 100 000 hestekrefter
     (Gunnar Randers Atomkraften 155 1946)
  • tusenvis av slavearbeidere bryter uran for russerne
     (Aftenposten 1948/384/1/6–7)
  • [han] slår seg opp som handelsmann, blir rik på elfenben og uran
     (Tom Lotherington Den tredje tjeneren 108 1985)
UTTRYKK
anriket uran
uran hvor innholdet av den spaltbare isotopen 235U er høyere enn i naturlig uran (i brensel for kjerneenergiverk 3–5 %, i uran for kjernevåpen ca. 95 %)
 | jf. anrike
  • anriket uran funnet i Tyrkia
     (dagbladet.no 28.09.2002)
utarmet uran
biprodukt fra anriking av uran for kjernevåpen og kjernekraftverk, hvor ca. 75 % av isotopen 235U er fjernet, slik at radioaktiviteten blir redusert med ca. 40 % i forhold til naturlig uran
; forkortelse D.U (av engelsk Depleted Uranium)