Det Norske Akademis Ordbok

tyende

tyende 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLet; tyendet, tyender
genus
nøytrum
ubestemt artikkel
et
bestemt form entall
tyendet
ubestemt form flertall
tyender
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[ty:`ənə], [ty:`əndə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
dansk form tyende, av eldre dansk tiunde, tiund, tynde, tynd, av uviss opprinnelse, muligens (feilaktig) forkortet form av tienestehion, tienesthion (jf. hjon), eller muligens beslektet med germansk *þewa- 'tjener'
BETYDNING OG BRUK
1 
litterært, kollektivt
 tjenestefolk (på en gård, i et hus, i en familie)
 | jf. tjenestetyende
SITATER
  • hvem er da den tro og kloge tjener, som hans herre har sat over sit tyende
     (Matt 24,45 eldre oversettelse; 2011: har satt over de andre tjenerne)
  • en bolig for tyendet
     (Bjørnstjerne Bjørnson Samlede digter-verker V 157)
  • det skulle ingen kunne si om henne, at Anna var av dem som sladra med tyende
     (Ragnhild Nilstun For kjærlighets skyld LBK 2002)
2 
mest om eldre forhold
 tjener
; hushjelp
SITATER
  • [han bodde] i sine forældres hus, hvor et gammelt trofast tyende, sørgede for ham og forvænte ham
     (Thomas Krag Ada Wilde 185 1896)
  • jeg kjendte Concha, sa han. Et trofast og prægtig tyende
     (Øvre Richter Frich Slangeblomsten fra Magdala 40–41 1927)
  • kongen [ble] fulgt av hundrevis av adelsmenn og kvinner, barn og tyender, soldater og oppassere
     (Sissel Lange-Nielsen Guds død 27 1989)
  • hun står taus som et tyende
     (Tove Nilsen Kreta-døgn LBK 2003)