tungeferdighet
substantiv
MODERAT BOKMÅLen 
genus
maskulinum (femininum)
ubestemt artikkel
en
FULL BOKMÅLSNORM
ETYMOLOGI
avledet av tungeferdig med suffikset -het
BETYDNING OG BRUK
evne til å snakke godt og hurtig
; det å være talefør og rappmunnet
SITATER
-
hun satte med stor tungeferdighet Nils’ far inn i det passerte
-
en tungeferdighet som en profesjonell guide kunde ha misunt ham(A-magasinet 09.09.1933/12)
-
[hun] ga seg hen i beretningen med en så rivende tungeferdighet at skriveren ble hengende etter