Det Norske Akademis Ordbok

tugge

tugge 
substantiv
BØYNINGen; tuggen, tugger
UTTALE[tu`g:ə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av norrønt tugga 'matbit, det man tygger'; beslektet med tygge
BETYDNING OG BRUK
1 
dialektalt
 klump av mat, munnfull (som man tygger på)
SITATER
  • [gampen] staar der og maler paa tuggen
     (Hans E. Kinck Driftekaren 20 1908)
  • [hun] hadde alt faat en tugge av pæren
     (Hans E. Kinck Masker og mennesker 145 1909)
  • aldri hadde tuggene vokset så i munnen på dem
     (Andreas Haukland Navar-Nils 114 1930)
  • [hver gressdusk] kunde bli en god tugge mer til en ku
     (Magnhild Haalke Åkfestet 11 1936)
  • jeg tar ei tugge av brødskiva
     (Ero Karlsen Bodø LBK 2004)
1.1 
om eldre forhold
 mat som man har tygget til en bløt klump for et spedbarn uten tenner
SITATER
  • overført
     
    [lærerne skulle] fintygge tuggen for [barnene]
     (Hans E. Kinck Naar Kærlighed dør 240 1903)
     | gi dem lærdommen i små porsjoner
  • [barnet] mistet ut av munden en tugge som det hadde faat for at suge paa
     (Sigrid Undset Olav Audunssøn i Hestviken I 316 1925)
  • han begyndte at mate ham med tugge
     (Ole Edvart Rølvaag Den signede dag 184 1931)
2 
overført
 tett, sammenpresset klump
SITAT
  • [karflokken] blev til en tugge, til et levende nøste
     (Mikkjel Fønhus Raudalsdansen 52 1924)