tue verb BØYNINGtuet, tuet, tuing preteritum tuet perfektum partisipp tuet verbalsubstantiv tuing UTTALE[tu:`ə] ETYMOLOGI til tue (substantiv) BETYDNING OG BRUK 1 dekkes, bli full av tuer SITAT Norge som tues tett av fedres hauger (M.B. Landstads Kirkesalmebok (1926) nr. 794 (1939) Jonas Dahl) 2 rake (høy) i såter, tuer ; såte SITAT folk gaar i bakkerne og tuver mod kvælden (Johan Bojer Troens Magt 237 1905)
