traktur
substantiv
BØYNINGen; trakturen, trakturer 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
trakturen
ubestemt form flertall
trakturer
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[traktu:´r]
ETYMOLOGI
fra tysk Traktur, fra senlatin tractura 'det å trekke; noe som trekker', til latin trahere 'dra, trekke'
BETYDNING OG BRUK
musikk, i orgel
mekanisme som forbinder spillebord med pipeverk