tink
substantiv
BØYNINGet; tinket, tink 
genus
nøytrum
ubestemt artikkel
et
bestemt form entall
tinket
ubestemt form flertall
tink
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[tiŋk]
ETYMOLOGI
lydord; jf. tinkle
BETYDNING OG BRUK
sjelden
(dempet) klinging
SITAT
-
det tørre tinket idet asjetten resignerer og sprekker(Lars Elling Fyrstene av Finntjern 119 2022)