tine - Det Norske Akademis ordbok

tine

substantiv

MODERAT BOKMÅLen; tinen, tiner

genus

maskulinum (femininum)

ubestemt artikkel

bestemt form entall

tinen

ubestemt form flertall

tiner

FULL BOKMÅLSNORM

UTTALE[ti:`nə]

ETYMOLOGI

via middelnedertysk tine, fra fransk tine 'balje, spann', av latin tina 'vinfat'

BETYDNING OG BRUK

oval eller rund treeske med lokk som har bærehank, brukt til å ha mat, småsaker e.l. i

; laup

| jf. blåbærtine, nistetine, tretine, hattetine

SITATER

[vi] strøg med tinen i vor haand bort mellem vaade trær

(Jørgen Moe Samlede Skrifter I 34)
en grøn tine med huller i laaget

(Jonas Lie Rutland 2 1880)
[gjestebommen] tilhører en stor gruppe gjenstander hvor sidene dannes av et forholdsvis tynt bordstykke som vi gjerne kaller en vek eller en trøsk, og som man bøyer sammen til en rund eller oval laup, tine, øskje eller bomme

(Hilmar Stigum Vår fedrearv 48 1957)

| jf. gjestebomme, vek, trøsk, laup, øskje, bomme
hun kunne bringe med seg en kurv eller en tine

(Karsten Alnæs Trollbyen LBK 1992)
familiene er samlet på pledd oppetter gressbakken utrustet med rosemalte tiner og velbrukte tursekker

(Pål Gerhard Olsen Manndomsprøven LBK 1997)
de [åpner] sine tiner med niste

(Hilde Diesen Hanna Winsnes 150 2000)

slang, foreldet

ung dame

; jente

SITAT