timpe
substantiv
BØYNINGen; timpen, timper 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
timpen
ubestemt form flertall
timper
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[ti`mpə]
ETYMOLOGI
fra nederlandsk timp, timpje, grunnbetydning 'patte'
BETYDNING OG BRUK
dialektalt
lite, avlangt hvetebrød med fremspring, knopp i endene
SITATER
-
ta’ deg en timpe
-
kjøbe timper til kaffen