syntagme
substantiv
MODERAT BOKMÅLet; syntagmet, syntagmer 
genus
nøytrum
ubestemt artikkel
et
bestemt form entall
syntagmet
ubestemt form flertall
syntagmer
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[synta`gmə]
ETYMOLOGI
via fransk syntagme, fra gresk syntagma, av syn; se syn-; og en avledning
av tassein 'ordne, arrangere'; moderne betydning først brukt av den sveitsiske språkforskeren
Ferdinand de Saussure (1857–1913)
BETYDNING OG BRUK
især grammatikk
gruppe av ord som (i tale eller fremstilling) danner en
syntaktisk forbindelse eller helhet
| til forskjell fra paradigme
SITATER
-
Saussures beskrivelse viser hvordan paradigmer og syntagmet er vevd sammen i en uløselig floke
-
et panlogisk og lettforståelig koordinatsystem av paradigmer og syntagmer