symploke
substantiv
BØYNINGen; symploken, symploker 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
symploken
ubestemt form flertall
symploker
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[symplo:`kə]
ETYMOLOGI
fra gresk symploke, grunnbetydning 'sammenfletting'
BETYDNING OG BRUK
retorikk
det at to eller flere setninger, perioder eller vers begynner og slutter likt
SITAT
-
ved symploké forstås den spesielle ordgjentagelsesfigur som lar det samme element gjentas som både første og siste ledd i utsagnet: «Ingenting hjalp henne, syntes hun, ingenting. —» ([Ragnhild Jølsen:] Ve’s mor, s. 67)(Edda 1990/166 Helge Nordahl)