Det Norske Akademis Ordbok

svor

svor 
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; svoren, svorer
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
svoren
ubestemt form flertall
svorer
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[svo:r]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av norrønt svǫrðr; jf. tilsvarende dansk form svær, av gammeldansk 'swærth'; se svær
BETYDNING OG BRUK
1 
hud, skinn på flesk (eller kjøtt)
; fleskesvor
SITATER
  • jf.
     
    han var altfor tyk, med vulst over skuldrene, rød kjøttnakke, rødsprængt hele det lille hodet hans like op i svoren under det lyse haar
     (Sigrid Undset Den brændende busk 252 1930)
  • får jeg ikke til svoren blir jeg rasende, jeg kommer til å banne høyt, enda det er julaften
     (Dag Solstad Professor Andersens natt LBK 1996)
  • Mette forbereder julemiddagen og vil ha svoren sprø
     (Vigdis Hjorth Hva er det med mor 88 2000)
  • jaggu har du fått til svoren i år, sier jeg, og tygger i en riktig sprø bit svor
     (Johan Mjønes Terminalhastighet LBK 2009)
1.1 
muntlig
 solsvidd hud
2 
dialektalt
 sammenhengende gressdekke, gresstorv
; gress-svor
 | jf. grønnsvær