sveife
verb
BØYNINGsveifet, sveifet, sveifing 
preteritum
sveifet
perfektum partisipp
sveifet
verbalsubstantiv
sveifing
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[svæi`fə]
ETYMOLOGI
fra tysk schweifen
BETYDNING OG BRUK
1
især snekkerfag
sage (tre, metall) ut i rund eller buet figur
; skjære i bue
SITAT
-
i adjektivisk perfektum partisippkirkestolene i annen etasje [i Rauland kirke] har fått sveifede brystninger, i stedet for dreide balustre
2
sjelden
bevege seg i bue, sving
SITAT
-
to flaggermus sveifed forbi hendes øre