superlativ
substantiv
UTTALE[supæ´r-lativ]
ETYMOLOGI
fra latin (gradus) superlativus
BETYDNING OG BRUK
1
grammatikk
trekk i bøyningskategorien grad som uttrykker at den egenskap som et adjektiv eller adverb betegner,
er av høyeste grad
| jf. positiv, komparativ
EKSEMPEL
-
«fin» bøyes «finest» i superlativ
UTTRYKK
absolutt superlativ
superlativ uten (eksplisitt) sammenligning
-
i setningen «han hadde de beste hensikter» er «beste» et tilfelle av absolutt superlativ
2
adjektivform eller adverbform som uttrykker høyeste grad
av en egenskap
EKSEMPEL
-
superlativen «finest» av «fin»