Det Norske Akademis Ordbok

støye

støye 
verb
Informasjon
MODERAT BOKMÅLstøyet, støyet, støying
preteritum
støyet
perfektum partisipp
støyet
verbalsubstantiv
støying
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[støi`ə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra nedertysk stojen, nederlandsk stoeien
BETYDNING OG BRUK
1 
lage spetakkel
; ståke
; bråke
SITATER
  • [doktor Stockmann] ler og støjer
     (Henrik Ibsen En folkefiende 9 1882)
  • [de] støjede og staakede
     (Bjørnstjerne Bjørnson Samlede digter-verker IX 6)
  • [skolebarna] støiede som værst forat finde sine bøger
     (Bjørnstjerne Bjørnson Samlede digter-verker I 464)
  • «Jeg støyer ikke,» sa Klatremus, «jeg bare synger.»
     (Thorbjørn Egner Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen 30 1953)
  • jeg synes plutselig det støyer slik å være her
     (Kari Bøge For alt jeg vet 317 2000)
  • skjærer støyer og holder henne våken
     (Per Qvale Tante Amerika 81 2016)
UTTRYKK
støye opp
sjelden
 skrike opp
2 
som adjektiv i presens partisipp
 
støyende
 larmende
; høyrøstet
SITATER