styggelse - Det Norske Akademis ordbok

styggelse

substantiv

BØYNINGet; styggelset, styggelser

UTTALE[sty`g:(ə)lsə]

ETYMOLOGI

trolig avledet av dialektalt styggje, av norrønt styggja 'skremme bort, støte fra seg, gjøre sint' med suffikset -else

BETYDNING OG BRUK

sjelden

stygghet

; uhygge

; styggedom

SITAT

de trodde saavist, at alverdens styggelse var kommet over dem

(Ragnhild Jølsen Samlede skrifter I 154)

mest dialektalt

stygg, ufyselig person, skapning

; uhyre

; utyske

SITATER

[et] styggelse ænda, større æn selve stortyrken

(Bjørnstjerne Bjørnson Samlede digter-verker IV 180)
aa, dit styggels, dit avbeist

(Hans Aanrud Fortællinger for barn I 217 1917)
la bli prammen, dit styggels –

(Dikken Zwilgmeyer Inger-Johanne-bøkerne II 124 1915)
at du ber det der styggelset til bords idag med folk

(Magnhild Haalke Syv år ved havet 106 1943)
ditt vesle styggelse

(Bergljot Hobæk Haff Den guddommelige tragedie LBK 1989)