strant
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; stranten, stranter 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
stranten
ubestemt form flertall
stranter
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[strant]
ETYMOLOGI
trolig beslektet med dansk dialekt strente 'tynn, bladløs gren;
lang, smal person' og med eldre svensk stränta 'granskudd', grunnbetydning trolig 'noe stivt'
BETYDNING OG BRUK
1
lang, tynn og pistrete plante eller vekst
SITAT
-
høstvinds slappe blaff i stilk og strant
2
overført
noe langt og tynt
SITAT
-
– Savner flaggstangen, sier hun. – Ikke jeg, sånn en unyttig strant
2.1
tynn hårtjafs
SITAT
-
nogen stranter snehvitt oldingeskjeg
2.2
lang og tynn person