Det Norske Akademis Ordbok

stotre

stotre 
verb
BØYNINGstotret, stotret, stotring
UTTALE[stå`trə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
avledet av dialektalt stote eller fra middelnedertysk stotern, iterativ dannelse til stoten 'støte'; grunnbetydning 'gjentagende støte mot med tungen under tale'
BETYDNING OG BRUK
snakke med stadige korte avbrudd, hakkete
; stamme
EKSEMPLER
  • stotre frem en unnskyldning
  • stotre og stamme
SITATER
  • stottrende tale
     (Sigrid Undset Olav Audunssøn i Hestviken I 213 1925)
  • stamme og stotre
     (Morgenbladet 1932/439/4/6)
  • han bare stodret: …
     (Ronald Fangen Mannen som elsket rettferdigheten 171 1934)
  • hun stotret og fikk ikke ordet ut
     (Magnhild Haalke Allis sønn 191 1935)
  • jeg kunne [lese] før jeg begynte i første klasse, og det var kjedelig å høre på når andre elever stotret seg gjennom avsnitt i ABC-en
     (Fredrik Skagen En by som ingen ainnen LBK 2004)
  • «Du … du sa jeg ikke skulle forelske meg i deg,» stotrer jeg
     (Anne Elvedal Den sorte bruden 271 2021)