Det Norske Akademis Ordbok

stinge

stinge 
verb
MODERAT BOKMÅLstinget, stinget, stinging
preteritum
stinget
perfektum partisipp
stinget
verbalsubstantiv
stinging
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[sti`ŋ:ə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av norrønt stinga; jf. stikke; se også stungen
BETYDNING OG BRUK
1 
dialektalt eller foreldet, arkaiserende
 stikke (med spisst redskap, brodd e.l.)
SITATER
  • det var som hendes livs inderste rod var stinget
     (Thomas Krag Ada Wilde 57 1896)
  • stungen blev Atle
     (G.A. Gjessing (oversetter) Den ældre Edda 258 1899)
     | drept
  • [de skulle] stinge den auren som gik utfor sætervangvolden
     (Hans E. Kinck Masker og mennesker 58 1909)
     | stikke og fange
  • en brodd, som saarer! Noget hvasst, som stinger
     (Nils Collett Vogt Digte i utvalg 107 1919)
  • en hugorm reiser sig og stinger
     (Sigrid Undset Husfrue 136 1921)
  • [hornene var] høvelige til å stinge med
     (Mikkjel Fønhus Reinsbukken på Jotunfjell 39 1926)
2 
litterært, overført
 ramme på en smertefull måte, som med stikk
; stikke
SITATER
  • sind, som svær-mod stinger
     (Henrik Ibsen Hærmændene på Helgeland (1873) 114)
  • en stingende rædsel
     (Henrik Ibsen Fru Inger til Østråt 40 1874)
  • øine som stinget hende
     (Sigrid Undset Korset 310 1922)
  • smerten stinget som et knivshugg
     (Sigrid Undset Olav Audunssøn i Hestviken II 13 1925)
  • heten fra komfyren stinget i ansiktet
     (Gunnar Larsen I sommer 196 1932)
  • et gys av gjenkjennelse stinget gjennom meg da jeg så fiskebeinmønsteret av tynne korte hvite fjoner i nakkegropen hans
     (Stig Sæterbakken Gjennom natten LBK 2011)