Det Norske Akademis Ordbok

stenke

stenke 
verb
MODERAT BOKMÅLstenket, stenket, stenking, stenkning
preteritum
stenket
perfektum partisipp
stenket
verbalsubstantiv
stenking, stenkning
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[ste`ŋkə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av norrønt støkkva 'skvette, dynke'
BETYDNING OG BRUK
1 
dynke, fukte ved (svak) skvett, sprut
; skvette
; sprute
; sprenge
SITATER
  • jeg [kom] til at stænke nogle vanddråber på din kappe
     (Henrik Ibsen Kejser og Galilæer 411 1873)
  • [offerstenene] stænket de med renblod
     (Carl Schøyen Tre stammers møte 28 1919)
  • den skjøre lyd av kveldis, som brøtes og stænket raslende utover
     (Sigrid Undset Kransen 313 1920)
     | jf. kveldis
  • Ivers … gjorde seg klar til å stenke bensin på flagget fra en liten forhåndspåfylt vitaplexflaske
     (Espen Haavardsholm Det innerste rommet 93 1996)
  • jeg tok vispen og gav meg til å stenke plagg for plagg
     (Ragnhild Nilstun Min lange reise ender her 91 2007)
1.1 
sjelden, om regn
 falle som drypp eller dryss
SITAT
1.2 
smusse (til)
; flekke (til)
; plette
 | jf. overstenke, tilstenke
SITAT
  • overført
     
    [jeg] vil ej stænkes til af bærmen
     (Henrik Ibsen Digte 163 1875)
2 
især i perfektum partisipp
 bringe islett av farge i (noe)
SITATER
  • et trist, kjølig lys, stenket av blått og grønt, brer seg over tårn og spir
     (Karsten Alnæs Sabina LBK 1994)
  • trærne i fjellsiden var stenket med lilla
     (Gunnar Staalesen De døde har det godt LBK 1996)