Det Norske Akademis Ordbok

språkform

språkform 
substantiv
MODERAT BOKMÅLen
genus
maskulinum (femininum)
ubestemt artikkel
en
FULL BOKMÅLSNORM
BETYDNING OG BRUK
1 
språknormal
 | jf. målform
SITATER
  • de fleste [ville nødig] indrømme at de ikke kunde følge med i den særegne sprogform som var hans specialitet
     (Alf B. Bryn Peter van Heeren gjør hvad der falder ham ind 108 1926)
  • [språkstriden i Norge kunne løses] bare ved at de to sprogformer fik utvikle sig jevnsides
     (Francis Bull et al. Norsk litteraturhistorie IV 213 1937)
  • man blandet … sammen rase og språk, som om språkformen skulle være genetisk betinget
     (Trond Berg Eriksen Den usynlige død og andre essays 134 1986)
2 
språklig utforming
; stil
SITATER
  • [sangernes] sans for en god og tydelig sprogform
     (Nationen 1939/97/2/7)
  • [Chatterton] var … begynt å skrive dikt i sitt alter ego, Thomas Rowleys språkform
     (Wilhelm Munthe Litterære falsknerier 62 1942)
3 
bøyningsform
; ordform
SITAT
  • opløsningen av de gamle nordiske sprogformer hadde vundet øket fart gjennem de tre rikers politiske forening
     (Francis Bull et al. Norsk litteraturhistorie II 15 1924)