spit
substantiv
MODERAT BOKMÅLet; spitet 
genus
nøytrum
ubestemt artikkel
et
bestemt form entall
spitet
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[spi:t]
ETYMOLOGI
via middelnedertysk spīt, fra gammelfransk despit,
av latin despectus 'forakt'
BETYDNING OG BRUK
mest dialektalt
hån
; spott
SITATER
-
høre spit og smaa fantord
-
nå gjenstod bare hån, forakt og spit(Lars Saabye Christensen Bernhard Hvals forsnakkelser LBK 2010)