spøke
verb
MODERAT BOKMÅLspøkte, spøkt, spøking 
preteritum
spøkte
perfektum partisipp
spøkt
verbalsubstantiv
spøking
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[spø:`kə]
ETYMOLOGI
fra nedertysk spōken 'spøke; utføre trolldom'
BETYDNING OG BRUK
INNHOLDSFORTEGNELSE
1
om person, ånd
vise seg som gjenferd etter sin død
; gå igjen
EKSEMPEL
-
den avdøde sies å spøke
SITATER
-
[den døde Ole Haugen] havde været oppe og spøgt
-
som besjelingetsteds faldt nordlyset grønt og spøkende mellem skyerne| spøkelsesaktig
1.1
med formelt subjekt
EKSEMPEL
-
det spøker i det gamle huset
SITATER
-
[hun] brød sig [ikke] om, at det spøgte i bygningen
-
skogen foran [henne] var en rugende tågemasse, hvori det spøgede
-
nu spøkte det i kirken
1.2
overført, om noe som før har levd,
eksistert
fremdeles være til stede og gjøre seg gjeldende (men på
en svakere, mindre livskraftig måte enn før)
; leve gjengangeraktig videre
EKSEMPEL
-
i de kristne skikker spøker adskillig gammelt hedenskap
1.2.1
om tanke, forestilling
(stadig) dukke uklart opp, skimte frem (i ens bevissthet)
SITATER
-
det er Eders gamle planer, som spøge i kongens dødsnat
-
hvad Aksel hadde sagt og hvad hun selv hadde svart, blev ved at spøke i hendes hjerne
-
det var disse polarokserne, som bestandig spøgte i hovedet paa mig
1.3
i fast uttrykk med formelt subjekt
UTTRYKK
det spøker for noe(n)
overført
det varsler ille for noe(n)
; det ser stygt ut for noe(n)
; det er fare for noe(n)
-
det spøgte for livet
-
[hvis isgangen skulde løsne] vil det spøke stygt for broen(Morgenbladet 1928/134/1/4)
-
det spøker for skituren i påsken(storm.no 13.04.2011)
2
(opptre for å) vekke munterhet uten å bli tatt på alvor
; skjemte
; tøyse
; tulle
; drive gjøn
EKSEMPLER
-
de skjønte ikke at vennene bare spøkte
-
kameratene spøkte med hverandre
-
kunne spøkte med sin sykdom
SITATER
-
han spøgte med byens børn
-
hun begynte å spøke med at jeg var homo. Jeg tok meg nær av det, men flåset tilbake i samme stil
UTTRYKK
spøke bort
fjase bort
-
spøke tiden bort
-
spøke bort sine bekymringer
ikke være til å spøke med
| ikke være (god) å spøke med
1
ikke tåle spøk
; være bister, morsk
-
han var kanske ikke til at spøke med just nu
2
overført
ikke være lett ha å gjøre med eller komme ut for
-
en sint okse er ikke å spøke med
-
blærekatarr er faktisk ikke til å spøke med!(Linn Ullmann Et velsignet barn LBK 2005)
3
overført
ikke være lett å måle seg med
; ikke være lett å hamle opp med
-
han er ikke å spøke med i matematikk
2.1
i adjektivisk presens partisipp
spøkende
som inneholder, går ut på spøk
; spøkefull
; skjemtsom
EKSEMPLER
-
en spøkende betegnelse
-
tale i en spøkende tone
SITAT
-
hun kunde de spøgende [scener], som de alvorlige