solo - Det Norske Akademis ordbok

solo

substantiv

BØYNINGen; soloen, soloer eller soli

UTTALE[so:´lo]

ETYMOLOGI

fra italiensk solo, substantivering av solo (adverb), se solo

BETYDNING OG BRUK

musikk

(notert eller improvisert) sang, spill av en enkelt stemme, et enkelt instrument (med eller uten akkompagnement)

; (del av) musikkstykke som spilles med et enkelt instrument

; (del av) sang (korverk) som synges av én person eller én stemme

EKSEMPEL

SITATER

hvor ypperligt alt dette tolkedes [i operaen Hugenottene], saavel solierne som ensemblestykkerne

(Halfdan Kjerulfs dagbøker for årene 1833, 1840, 1850, 1851 54)
jeg hørte forspil og solos i denne opera udførte som af den største virtuos

(Halfdan Kjerulfs dagbøker for årene 1833, 1840, 1850, 1851 55)
solierne udførtes … af Faaborg, Wolf Ferslew og Funck

(Halfdan Kjerulf Av hans efterladte papirer 1847–1868 35)
choret kunde være stærkere og mægtigere og solierne finere foredragne

(Halfdan Kjerulfs dagbøker for årene 1833, 1840, 1850, 1851 279)
svært lite av improviserte soli

(Bjørn Stendahl og Johs Bergh Sigarett stomp 115 1991)
de mest fantasifulle soloer ble tryllet frem fra saxofoner, gitarer og ikke minst pianoer. En herlig, ekte jazzkonsert

(Finnmarken 13.08.1990/11)

1.1

dans utført av én person

SITAT

overført

nu hørte han skritt i korridoren, en tydelig solo av tunge mannsskritt

(Jens Bjørneboe Hertug Hans 20 1972)

kortspill

(i l’hombre) spill med de 9 utdelte kortene (uten kjøp av andre)

EKSEMPEL