Det Norske Akademis Ordbok

snorke

snorke 
verb
Informasjon
MODERAT BOKMÅLsnorket, snorket, snorking
preteritum
snorket
perfektum partisipp
snorket
verbalsubstantiv
snorking
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[snå`rkə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
lydord; jf. middelnedertysk snorken
BETYDNING OG BRUK
1 
under søvn frembringe rallende, gurglende lyd ved at ganeseilet vibrerer på innpust
SITATER
  • [han] er kommet til at ligge paa ryggen og begynder at snorke
     (Nils Kjær Samlede Skrifter IV 41)
  • som interjeksjonsverb
     
    Malena snork endnu
     (Per Mork Høstbrand 90 1918)
  • den gode kamp med lopper, myg, stenhaarde senge og snorkende naboskap
     (Øvre Richter Frich Journalisten og filmstjernen 52 1929)
  • en avhandling om feminin snorking
     (Tor Ulven Avløsning 120 1993)
1.1 
muntlig
 sove (tungt og ubekymret)
SITATER
  • i huset ligger bonden og snorker sin plage bort
     (J.S. Welhaven Samlede Digterverker III 223)
  • de som lå og snorket, ble vekket
     (Torbjørn Færøvik Buddhas barn LBK 2006)
1.2 
sjelden
 frembringe snøftende, gryntende lyd
SITAT
2 
om gjenstand
 frembringe surklende eller rallende lyd
SITATER
  • et snorkende orgel
     (Kristian Elster Samlede Skrifter I 208)
  • på fordækket dansedes kvadrillen … til musik fra en hornblæser og to snorkende trækspil
     (Chr. Skredsvig Romaner og fortællinger I 239)
  • trakteren har sluttet å snorke, kolben er full
     (Kari Bøge Komponisten LBK 2008)
3 
om dyr
 pruste
SITAT
  • dyrene været til hinannen, snork og fnyste og tørnet ihop
     (Jens Hagerup Juvi 24 1928)