slittung
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; slittungen, slittunger 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
slittungen
ubestemt form flertall
slittunger
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[sli`t:oŋ]
ETYMOLOGI
etter norrønt slittungar (flertall), grunnbetydning 'fillete personer', avledet av slitti 'noe istykkerslitt;
fille'
BETYDNING OG BRUK
arkaiserende, om middelalderforhold,
mest i flertall
medlem av opprørsflokk i det historiske området Viken
i årene 1217–19
SITATER
-
Erling blev konge for Slittungerne, og for Ribbungerne siden
-
med Bene gik det slik, at først hadde han bare denne herkeflokken de kaldte for slittungerne, men saa tok flere og flere gode bønder op hans sak, siden der ikke var likere høvdingsemne at finde med det samme
-
allerede i 1218 under kampen mellem bagler og slitunger omtales biskopens kastel(A-magasinet 27.05.1933/3 Harry Fett)