slinke
substantiv
BØYNINGen; slinken, slinker 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
slinken
ubestemt form flertall
slinker
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[sli`ŋkə]
ETYMOLOGI
av uviss opprinnelse; jf. svensk slinke, slinka 'en
type alge(r)', til verbet slinka 'gli, bevege seg med glidende, svingende, slengende
bevegelser'; etter algenes bevegelser i vannet
BETYDNING OG BRUK
dialektalt
seig, slimete masse
; bløte klumper eller slintrer
SITAT
-
opstigende dampblærer [i det kokende jordhullet] førte med sig slinke av graa aske(Morgenbladet 1928/210/1/1)